Jeg går videre nå, dette blir mitt siste innlegg

Denne bloggen har vært en veldig fin mulighet for meg til å få ut noen tanker om det jeg opplevde, men nå føler jeg at jeg har kommet til et punkt der det å skulle skrive mer, bare ville bidra til å minne meg enda mer på det som skjedde. Tidligere skrev jeg fordi jeg tenkte på det, nå tenker jeg på det fordi jeg skriver om det. Da er det på tide å prøve å gå videre uten denne bloggen. Nå føler jeg meg endelig klar for det. Dere må gjerne komme med kommentarer og eventuelle spørsmål også her, og jeg vil fremdeles svare på alle disse, men dette blir mitt siste innlegg. I den anledning vil jeg rette en kjempestor takk til alle dere som har kommet med støttende og konstruktive tilbakemeldinger. Dette er noe som betyr kjempemye for meg og det har også gjort det mye lettere for meg å se fremover og tenke positivt.

 

Jeg føler også at fremskrittene i hverdagen blir mer og mer synlige. Jeg har hele tiden klart å holde meg i gang med studiene, jeg føler at jeg begynner å få tilbake troen på meg selv og jeg merker at jeg i det siste har fått en større tiltakslyst, noe som har bidratt til at jeg har blitt med på flere aktiviteter i nærmiljøet, samtidig som jeg nå har lettere for å ta initiativ til å bli kjent med nye mennesker. Dette henger også nært sammen med at jeg føler jeg begynner å få tilbake troen på meg selv. Tidligere kunne den dårlige selvtilliten få meg til å tenke at andre sikkert ikke var så interessert i å bli kjent med meg, men nå får de i det minste muligheten til det, og det viser seg at de vil jo faktisk finne på noe med meg. Jeg må bare tørre å spørre dem. Det kan jo også være slik at de har hatt lyst til å spørre meg, men at de også har vært usikre på om de skal tørre å gjøre det, og da er det jo bare dumt om både jeg og de skal bli hindret av å være så usikre når begge egentlig har lyst til å finne på noe og bli bedre kjent. Det er jo bare å spørre, så går det jo bra.

 

Selv om jeg føler at den dårlige selvtilliten ikke er like fremtredende lenger, så blir jeg fremdeles positivt overrasket når noen viser at de har lyst til å bli bedre kjent med meg, og det betyr mye for meg når de gir uttrykk for at jeg har egenskaper de setter pris på. Dette bidrar selvsagt også til å ytterligere gi meg tilbake troen på meg selv. Det føles rart å nå se tilbake og skulle skrive om tidligere utfordringer ved noe som virker så naturlig som å bli kjent med nye mennesker og finne på noe med de man har rundt seg, men i periodene der tankene preget meg og selvtilliten var svekket, så var det rett og slett utfordrende å skulle tørre å ta et slikt initiativ. Det føltes ofte lettere å la være slik at jeg hvertfall ikke ble skuffet om de sa nei, samtidig som jeg slapp å bekymre meg for om jeg kom til å ha det gøy eller ikke. Bekymringene var selvsagt grunnløse, og de bidro bare til at jeg lurte meg selv. Jeg er glad for å omsider ha innsett dette nå.

 

Det at jeg nå er med på flere aktiviteter har også en annen fordel, nemlig det at når jeg er blant menneskene rundt meg, så blir det ikke så mye tid til å sitte alene å tenke. All denne tenkingen har nok vært hovedgrunnen til at det har tatt så lang tid før jeg har klart å gå videre. Tenkingen utviklet seg raskt til å bli en ond sirkel som det har vært vanskelig å komme ut av. Tankene og den dårlige selvtilliten førte nemlig til at det lenge var vanskelig å skulle ta initiativ til å finne på noe som kunne få tankene over på noe annet, og dermed ble det bare enda mer tid til å sitte alene å tenke, noe som bare forsterket tankene ytterligere og gjorde det enda vanskeligere å snu den negative tankegangen. Nå føler jeg omsider at jeg er på rett vei.

 

Som jeg har skrevet om tidligere har jeg heldigvis hatt noen fantastiske mennesker rundt meg som jeg har kunnet snakke med når det har blitt for mange tanker, uten dem hadde jeg ikke vært der jeg er i dag. I tillegg til at jeg har kunnet snakke med dem når det har vært noe, har de også vært veldig flinke til å vise at de har hatt lyst til å finne på noe med meg, slik at jeg etter hvert har fått troen på dette selv og dermed blitt flinkere til å ta lignende initiativ på egen hånd. Dette er noe jeg absolutt vil fortsette med, og jeg ser jo nå hvor mye artig man kan være med på bare man bestemmer seg for å prøve, samtidig som man ikke må skape hindringer for seg selv ved å bekymre seg for småting som bare helt hypotetisk kan skje. I de aller fleste tilfellene skjer jo ikke disse småtingene, og skulle de likevel skje, så er det ikke så farlig. Det går bra da også, det ordner seg. Det føles godt å innse dette nå, og det gjør det også mye lettere å utfordre seg selv ved å iblant bevege seg ut av komfortsonen, bli kjent med nye mennesker og prøve nye aktiviteter. Den gode følelsen når man har prøvd det og hatt en artig opplevelse, gjør at det absolutt er verdt det, og det fører også til at man lettere kan gjøre noe slikt igjen senere. Denne gode følelsen vil jeg prøve å oppleve oftere fremover. Fra nå av vil jeg søke de gode opplevelsene. Vendepunktet er nå. Dette føles som starten på noe bra. Den muligheten skal jeg ta.    

De gode samtalene med de som har støttet meg

Jeg skrev tidligere om at jeg fremdeles har samtalene fra det jeg opplevde, men nå har det heldigvis gått veldig lang tid siden jeg har sett på dem, og jeg føler heller ikke noen grunn til å gjøre det fremover. Derimot hender det fremdeles at jeg titter på tidligere samtaler fra de personene som har stilt opp og støttet meg. Da tenker jeg først og fremst på de to jeg har skrevet om tidligere som alltid har vært der for meg og hørt på meg når jeg har hatt behov for å ha noen å snakke med. Samtalene med disse personene har vært veldig gode å ha de dagene jeg har trengt en oppmuntring, og ved å se tilbake på det de har skrevet til meg, har de bidratt til å få meg i bedre humør også uten at jeg har snakket med dem der og da, noe som fører til at jeg bare har enda mer å takke dem for :)

 

Samtidig skulle jeg selvsagt ønske at jeg hadde flere samtaler med dem også i dag, siden kontakten med dem er noe jeg setter veldig stor pris på og dermed skulle ønske at det var mer av. Dette ønsket om å høre fra dem, fører jo samtidig til at jeg også setter ekstra stor pris på det de gangene jeg faktisk snakker med dem. Etter alt de har gjort for meg, bryr jeg meg veldig om at de skal ha det bra og da sitter jeg også med et ønske om å prøve å bidra til det dersom det er noe jeg kan gjøre for dem. Samtidig er jeg veldig bevisst på at dette er noe jeg må la dem selv styre slik de vil. Det eneste jeg kan gjøre, er å si at jeg er her for dem og at jeg setter veldig stor pris på det hver gang jeg hører fra dem, så må de få velge selv hvor ofte dette kan bli. Og uansett hvor ofte det blir, kommer jeg i like godt humør hver gang, rett og slett fordi de er så gode på å si akkurat de rette tingene og sprer godt humør hver gang jeg hører fra dem. Dette er noe jeg er veldig takknemlig for, og jeg håper at jeg kan være så heldig at de vil dele det med meg også fremover :) Ikke minst håper jeg at jeg også kan klare å gi litt tilbake til dem, for det fortjener de virkelig :)    

Den siste kontakten

I forrige innlegg skrev jeg om vanskeligheten med å bli kvitt de negative minnene, og litt om hvorfor jeg fremdeles har den konkrete informasjonen fra det som skjedde. Jeg avsluttet med å fortelle hvordan jeg i en periode opplevde å motta tulletelefoner fra Linns omgangskrets, og jeg vil nå fortelle hva som skjedde videre: Det gikk dager og måneder, og tulletelefonene avtok etter hvert, men jeg beholdt hele tiden håpet om en mulighet til å forklare Thea og moren hennes hva som hadde skjedd. Derfor hadde jeg også loggene og meldingene fremdeles. Spørsmålet var bare hvordan jeg kunne finne en måte å få forklart hva som skjedde. Etter drøye fem måneder med mye tankevirksomhet, bestemte jeg meg omsider for å gjøre et forsøk. Jeg var veldig usikker på hvordan reaksjonen ville bli, men jeg følte likevel at dette var noe jeg måtte gjøre. Det jeg gjorde, var at jeg sendte en melding til Theas mor der jeg ba om å få forklare hva som hadde skjedd. Dessverre kom det aldri noe svar. Dermed var jeg like langt. Igjen.

 

Det kom omsider ikke flere tulletelefoner, men en måneds tid senere oppdaget jeg i stedet at det plutselig hadde dukket opp tre kommentarer i mitt navn på Theas blogg. Thea hadde også svart på dem på en måte som viste at hun trodde at det faktisk var jeg som hadde skrevet dem. Jeg ble bekymret for hva som kunne skje dersom det skulle komme flere kommentarer, og følte derfor at det var nødvendig å sende en ny melding til Theas mor for å forklare hva som foregikk. Det kom ikke noe svar, og jeg hadde vel egentlig ikke forventet det denne gangen heller, det viktigste var at de fikk vite hva som foregikk. Men fremdeles hadde de ikke fått vite hva som hadde skjedd tidligere.

 

Drøye to måneder senere var det fremdeles ikke kommet noe svar. Det gikk mange tanker gjennom hodet mitt, jeg var redd for at de følte at jeg maste på dem siden de ikke hadde svart på de to meldingene, samtidig som jeg hadde veldig dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde sendt en melding til der jeg kunne forklart hva som faktisk hadde skjedd. Men usikkerheten rundt hvordan de ville reagere hadde stoppet meg. Helt til nå. Jeg kunne ikke vente lenger. Det var en sen kveld da jeg satt meg ned og skrev, om det som hadde skjedd den kvelden for ni måneder siden, om tankene i etterkant, om usikkerheten, om ønsket om å høre fra dem. Dette ønsket hadde jeg mer enn noen gang nå når de endelig fikk vite hva som faktisk skjedde. Men det gikk ikke slik jeg hadde håpet. Det kom ikke noe svar nå heller. Jeg hadde sendt det jeg skrev til Theas mor, og jeg visste ikke engang om hun hadde videreformidlet til Thea det jeg skrev, noe jeg hadde et sterkt håp om. Dessverre er det vel likevel mest nærliggende å tro at Thea aldri har fått vite det jeg skrev. Den dag i dag kan jeg fremdeles bare håpe at hun fikk vite det.

 

Men så skjedde det noe. To måneder etter det jeg skrev, fikk jeg plutselig en slags respons. Dessverre var det ikke av den positive sorten. Jeg fortalte tidligere om hvordan Linn reagerte på mitt forsøk på å forklare hva som skjedde ved å starte en omfattende ryktespredning i hennes omgangskrets. Denne gangen tok hun det enda et steg lenger. I stedet for å nøye seg med å spre rykter til vennene sine, gikk hun denne gangen direkte til Theas mor, muligens via Thea først, men det var naturlig nok Theas mor som kontaktet meg. Jeg fikk klar beskjed om å ikke kontakte Linn, noe som overrasket meg siden jeg omsider ikke hørte noe fra henne, etter at jeg selv gjentatte ganger hadde bedt henne nettopp om å slutte å kontakte meg. Dette skrev jeg også tilbake til Theas mor, samtidig som jeg nevnte det jeg tidligere hadde skrevet til henne om hva som faktisk skjedde den kvelden. Det er vanskelig for meg å vite hva Linn kan ha sagt, men det ble raskt tydelig at Theas mor hadde trodd på henne, da jeg kort tid etterpå fikk en ny melding der hun uttrykte sitt synspunkt om at det hele, på grunn av min alder, var mitt ansvar alene. Hun sa også rett ut at jeg ikke fikk noe sympati. Dette er også det siste jeg har hørt fra dem, det er nå ett år og tre måneder siden. Siden har det vært helt stilt.          

Vanskeligheten med å bli kvitt de negative minnene

Det er over to år siden det som skjedde, men fremdeles sitter jeg med detaljerte minner fra det jeg opplevde og jeg kjenner fremdeles igjen den vonde følelsen som har preget meg i tiden etterpå. Jeg prøver å ikke tenke på det og føler at jeg etter hvert har blitt flinkere til å unngå de vonde tankene, men de ligger der fremdeles og dukker opp igjen med jevne mellomrom. Men det er ikke bare tankene og følelsene som fremdeles er der. Den konkrete informasjonen om hva som skjedde, ligger der også fremdeles. Loggene fra samtalene vi hadde, meldingene som ble sendt og meldingene jeg aldri fikk sendt. Jeg klarer ikke å kvitte meg med det. Jeg har mange ganger tenkt at det bare er dumt å ha det liggende som en påminnelse om det som skjedde, men likevel ligger det der fremdeles.

 

Jeg har spurt meg selv mange ganger: Hvorfor har jeg det fremdeles? I forsøket på å finne et svar, har jeg kommet frem til noen grunner som kanskje kan forklare det nærmere: Den første tiden etter det som skjedde, prøvde jeg å finne en forklaring på hvordan i all verden noe slikt kunne skje. I den sammenheng hadde jeg et håp om at loggene og meldingene kunne hjelpe meg å forstå ved at jeg kunne se hva som hadde blitt sagt, og deretter kanskje kunne forklare hvorfor konsekvensene ble så dramatiske. Dette skulle vise seg å bli vanskelig. Ikke bare var det vanskelig å se igjen hvordan jeg hadde blitt totalt overkjørt av Linn, men håpløsheten ble også større ved at jeg fremdeles ikke kunne forstå hvordan det kunne ha gått så langt som det gjorde.  

 

Det eneste som virket klart for meg, var at jeg så fort som mulig måtte prøve å forklare Thea hva som faktisk hadde skjedd. Problemet var bare at dette var en mulighet jeg ikke hadde, jeg kunne jo ikke kontakte henne. Om jeg likevel kunne finne en måte å ordne dette på, tenkte jeg at loggene og meldingene ville være til hjelp for å kunne vise hva som hadde blitt sagt og hva som faktisk skjedde, og derfor valgte jeg å ta vare på dem en stund til. Men utfordringen med å få forklart Thea hva som faktisk skjedde, viste seg dessverre å være enda større enn jeg fryktet. Jeg kunne ikke kontakte henne selv, og jeg fryktet at det å prøve å få andre til å snakke med henne, ville bli sett på som en indirekte kontakt med henne selv. Jeg vegret meg derfor lenge for å prøve dette, men det var mitt eneste håp. Dessverre var det bare én person på dette tidspunktet som visste hva som faktisk hadde skjedd og derfor i teorien kunne ha forklart det for Thea. Denne personen var Linn. Men forsøket på å få henne til å fortelle at det hele hadde vært en spøk fra hennes side, var fullstendig nytteløst. Hun var altfor bekymret for hva foreldrene hennes ville si om de fikk vite hva hun hadde spøkt med, og ikke minst om de fikk vite hva spøken hadde ført til. Forsøket på å få henne til å snakke med Thea, hadde også en annen ulempe som jeg ikke hadde sett for meg. Nå visste nemlig Linn at jeg ønsket å forklare hva som faktisk hadde skjedd og dermed avsløre spøken hennes, noe som førte til at hun satte i gang en omfattende ryktespredning for å hindre at jeg kunne fortelle andre i hennes omgangskrets om det hun hadde gjort. Dette var noe jeg selvsagt aldri hadde vurdert å gjøre, siden de uansett ikke ville ha visst hva som faktisk hadde skjedd og dermed ikke ville hatt noen forutsetning for å høre på meg fremfor Linn, og jeg hadde derfor heller aldri tenkt tanken på at Linn kunne komme til å starte en slik ryktespredning. Dette resulterte i enda en ny påkjenning og i en periode etterpå opplevde jeg å motta tulletelefoner med til dels grovt innhold fra de Linn hadde snakket med. De vonde minnene ble naturlig nok ikke lettere å bli kvitt etter dette. Dessverre stoppet det heller ikke der, noe jeg vil fortelle mer om i neste innlegg. 

Jeg vil høre dine opplevelser med kontakt på nettet

Har du opplevd noe spesielt i forbindelse med kontakt på nettet? Da vil jeg gjerne høre din historie. Jeg lover å gi tilbakemeldinger til alle som vil fortelle om noe de har opplevd, og jeg er interessert i å høre om både positive og negative opplevelser. Du kan selvsagt være anonym dersom du foretrekker det. Håper du vil dele din historie :) 

Hva vil du jeg skal skrive om?

Jeg skrev i forrige innlegg om hvordan jeg for to år siden så frem til å komme tilbake til hverdagen slik at jeg kunne slippe unna de lange dagene med mange negative tanker. Denne følelsen hadde jeg også i år, men heldigvis ikke like sterk som tidligere. Jeg tror det er et tegn på fremgang. Og i dag starter årets andre studieuke og timeplanen er igjen fylt opp. Derfor har det blitt en stund siden forrige oppdatering, men det er ikke bare studiene som er årsak til dette, og jeg vil derfor fortelle litt om hvilke andre grunner det er:

 

Det første jeg vil fortelle om er hvordan bloggen har vært til hjelp sålangt. Som jeg har skrevet om tidligere er all tenkingen noe av det som har vært vanskeligst for meg, og det har derfor vært veldig fint å kunne skrive ned de tankene jeg sitter med. På denne måten føler jeg at jeg har fått tankene mer ut av hodet, og dermed bruker jeg også mindre tid på dem. Det føles godt å endelig kunne slippe å ha de negative tankene i hodet hele tiden. Jeg ser mer fremover nå. Det er en god følelse.

 

Da jeg startet denne bloggen, var det også med et ønske om å høre deres meninger om det jeg skriver om. Etter å ha sittet så lenge med de negative tankene, hadde jeg derimot ikke store forventninger når det gjelder hvilke kommentarer som kunne komme. Derfor ble jeg veldig positivt overrasket over de hyggelige tilbakemeldingene jeg har fått. Dette er noe jeg setter veldig stor pris på, og jeg vil derfor sende en stor takk til alle dere som har bidratt til at jeg nå føler at jeg har kommet meg et steg videre! :)

 

Det er rart hvordan man føler at man får et forhold til en blogg der man har delt noe personlig, og dermed ønsker å fortsette å skrive. Samtidig blir det færre tanker å skrive om nå som jeg endelig føler at det går fremover. Derfor ønsker jeg nå å høre hva dere vil jeg skal skrive om. Er det noe dere vil jeg skal utdype, reflektere rundt eller fortelle om? Kort sagt:

 

Hva vil du jeg skal skrive om?     

På leting etter noe positivt

Etter at jeg i forrige innlegg skrev om noe av det som har vært vanskelig i etterkant av det jeg opplevde, kom jeg til å tenke på om det kan ha kommet noe godt ut av det også. Jeg har prøvd å tenke og har kommet frem til noen ting som har blitt bedre etter det som skjedde. Alle punktene er ikke nødvendigvis bare positive, spesielt ikke når man tenker på hvorfor jeg i det hele tatt ser etter dem, men jeg må prøve å se det positive. Jeg er nødt til det nå. Ellers går det ikke.

 

Jeg husker veldig godt de første dagene etter det som skjedde. Det var forferdelige dager. Dette ble kanskje forsterket av at det var ferie, noe som ga meg enda mer tid til å ufrivillig grave meg ned i håpløse tanker. Men jeg husker også følelsen av å glede seg til å få noe å gjøre igjen, å komme tilbake til hverdagen når ferien var over. Dessverre var det en stund til og dagene ble lange. Veldig lange. Men omsider kom dagen da ferien var over, dagen da jeg møtte igjen mange kjente og endelig fikk litt innhold i hverdagen igjen. Det var en god følelse. Kveldene og nettene var fremdeles vanskelige, da kom tankene tilbake, men dagene gjorde at det også var noe godt der. Endelig.

 

En annen viktig ting er at jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv. Etter det som skjedde setter jeg nå mye større pris på de små tingene i hverdagen. Et smil, et vennlig ord, en hyggelig handling. Jeg legger merke til det og det betyr mye for meg. Det er ikke mye som skal til. Man må bare prøve å se det positive. Men jeg må ikke la meg villede av det. Naivitet kan være skummelt. Også i etterkant av det som skjedde har jeg hatt opplevelser der dette har vært en utfordring, men nå føler jeg at det omsider begynner å komme seg. Det blir bedre.

 

Til slutt, et veldig viktig punkt: Jeg har funnet ut hvem som virkelig er gode venner. Jeg skrev tidligere om to personer som har betydd utrolig mye for meg, og det er dem jeg tenker på. Uten dem vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. De har hele tiden vært der for meg, hørt på meg, støttet meg, gitt meg gode råd, løftet selvtilliten min, gitt meg troen på at det skal gå bra. Dere er fantastiske! Jeg er veldig glad i dere og dere betyr utrolig mye for meg! Dere har vist meg lyset i mørket. Endelig kan jeg tenke at det faktisk kan gå bra. Man må bare tro på det.

Tenkingen og usikkerheten

Jeg har vært syk i en uke nå, så det har vært lite oppdateringer her i det siste, men dagene med sykdom har gitt meg mye tid til å tenke. Dette var noe jeg også gjorde mye av de første januardagene for to år siden, altså de første dagene etter den dramatiske opplevelsen, og i tiden etterpå. Tankene har vært overalt, kaotiske, uten kontroll. Håpet var hele tiden at tenkingen skulle føre til at jeg kom på noe genialt som kunne ordne alt, men dette geniale har jeg fremdeles ikke sett noe til. Relasjoner mellom mennesker har, irriterende nok, ikke noe fasitsvar. Gjenoppretting av en god relasjon der noe har gått galt, har det kanskje minst av alt. De to strekene som skulle vært under svaret, må ofte brukes til å stryke over forslaget i stedet. Det er altfor mange faktorer, så mange ting som kan gå galt, så mye man må passe på, så mye å ta hensyn til. Når utgangspunktet er vanskelig, blir utfordringene desto større og svaret lenger og lenger unna.  

 

Samtidig tikker tiden avgårde. Timene går sakte. Søvnløse nattestimer der tankene preger deg. Igjen og igjen. Det er klart at det ikke er bra i lengden, men samtidig forferdelig vanskelig å unngå. Ønsket om en løsning er altfor sterkt. Det verste er egentlig å ikke vite om det noen gang blir en løsning. Usikkerheten. Den er fæl, den. Og den blir fort tydelig. Selv om den starter på innsiden, beveger den seg raskt mot utsiden. Altfor raskt. Det er ikke bra. Men det er vanskelig å unngå. Man må bare prøve så godt man kan, selv om man føler at det aldri er godt nok. Være sterk. Det høres ikke ut som meg. Hvordan skal jeg kunne bli det nå? Jeg vet ikke. Det er sånn det er for tiden. Jeg skulle så gjerne visst, men jeg vet ikke.          

Godt nyttår! :)

Nå er det straks klart for en nydelig nyttårsmiddag her, før vi tar turen ut for å skyte opp raketter ved midnatt :) Ønsker dere alle et kjempegodt nyttår og håper dere får mange positive opplevelser i det nye året! :)

I dag er det to år siden det skjedde

Denne dagen for to år siden var en forferdelig tung dag og tiden etterpå har vært veldig vanskelig. Det var denne dagen jeg hadde den dramatiske opplevelsen jeg har beskrevet i tidligere innlegg. Nå som to år er gått, tenker jeg fremdeles mye tilbake på det som skjedde, og lurer på om jeg noen gang vil få en mulighet til å få snakket ut med personene som var involvert. Jeg tenker heldigvis noe klarere rundt det som skjedde nå enn jeg gjorde for to år siden, men fremdeles sliter jeg mye med usikkerhet og negative tanker.

 

En avgjørende faktor for at jeg nå klarer å tenke noe klarere rundt det som skjedde, er den støtten jeg har fått fra nære venner :) Den første jeg snakket med om det som skjedde, var en venninne av Thea. Dette er en jente jeg har hatt veldig god kontakt med, men hun var dessverre bortreist på tidspunktet da det skjedde, så jeg fikk ikke snakket med henne før 9 dager etterpå. Jeg var veldig redd for at Thea skulle ha snakket med henne før jeg fikk anledning til det, og dersom hun fikk høre Thea sin versjon først, var jeg redd for at hun ikke ville ha kontakt med meg i det hele tatt. Jeg regnet egentlig med at hun uansett ikke ville ha kontakt med meg etter det som skjedde, siden hun tross alt var en venninne av Thea og derfor antakelig ville stå på hennes side. Derfor ble jeg utrolig positivt overrasket da hun ga meg en helt fantastisk støtte og hele tiden oppmuntret meg på en enestående måte :) Dette har betydd utrolig mye for meg! :) Dessverre har jeg ikke hatt særlig kontakt med henne på en stund nå, noe jeg synes er veldig synd, så jeg har et sterkt håp om at jeg snart kan få kontakt med henne igjen. 

 

Det skulle ta tre måneder før jeg klarte å snakke om det som skjedde med noen som ikke kjente de andre involverte. Denne gangen var det en venninne jeg studerte med jeg snakket med. Også denne gangen var jeg veldig redd for at hun skulle misforstå og få endret syn på meg, men også her ble jeg veldig positivt overrasket da hun tok seg veldig god tid til å høre på meg, viste en utrolig god forståelse for hvordan jeg hadde det og ga meg en helt fantastisk støtte! :) Siden den gang har hun fortsatt å være en jeg alltid kan snakke med om det er noe, og dette er noe jeg setter utrolig stor pris på :)  

Les mer i arkivet » Mars 2013 » Februar 2013 » Januar 2013
misforstaaelsen

misforstaaelsen

0, Sel

På denne bloggen forteller jeg om en dramatisk og personlig hendelse som skjedde for noen år siden. Alle opplysninger om navn på personer er fiktive av respekt for de involverte, men alle beskrivelser av hendelsen er reelle. Jeg er interessert i å høre dine tanker rundt det som hendte meg. Her er det selvsagt lov med ulike meninger, og alle seriøse kommentarer og innspill blir besvart.

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits