Min dramatiske historie: Selve hendelsen

Det var juleferien for to år siden og jeg satt og chattet litt med Linn en sen mandagskveld. Thea hadde snart bursdag og jeg ville overraske henne med noen selvskrevne dikt. Jeg var litt usikker på innholdet i det ene diktet fordi det inneholdt en personopplysning om Thea. Denne personopplysningen var fullt tilgjengelig på nettet, men siden hun ikke visste at jeg hadde den, skjønte jeg at det kunne virke påtrengende. Derfor ville jeg først spørre Linn om hva hun syntes og jeg sendte henne derfor det aktuelle diktet for å høre hennes mening om det. Dessverre fikk jeg aldri noe svar på om hun syntes at diktet var greit. I stedet bestemte hun seg nok en gang for å bruke opplysningen til å tulle litt med Thea, og dermed fortalte hun til Thea at jeg hadde personopplysningen uten å si noe om hva jeg skulle bruke den til. Dette førte naturlig nok til at Thea lurte på hva jeg skulle med den og hun ble mer og mer skremt når Linn ikke ville si noe om dette. Jeg ba derfor om å få snakke med Thea selv, slik at jeg kunne forklare henne hva som hadde skjedd. Linn nektet meg derimot dette fordi hun ikke ville at jeg skulle avsløre spøken hennes igjen, og i stedet fortsatte hun bare å tulle med Thea, noe som selvsagt ikke bidro til å gjøre Thea mindre skremt. Jeg innså til slutt at jeg ikke ville få muligheten til å forklare Thea hva som hadde skjedd på det tidspunktet, og ville heller prøve igjen neste dag. Det som skjedde videre satte imidlertid en brå stopper for dette.

 

Dagen etter våknet jeg tidlig av at telefonen ringte. Jeg var forferdelig trøtt, men fikk karret meg ut av sengen og tatt telefonen. Stemmen i andre enden var klar og tydelig og jeg ble brått lys våken da sjokket gikk opp for meg: Det var politiet som ringte. Det viste seg at Thea hadde blitt så skremt av det Linn hadde sagt, at hun hadde fortalt det til moren sin, og videre hadde moren straks kontaktet politiet da hun fikk høre det Thea fortalte. Jeg fikk klar beskjed om å ikke kontakte Thea på noen som helst måte igjen, ellers ville det bli anmeldt. Jeg var fullstendig i sjokk og fikk såvidt sagt at det hadde vært en forferdelig misforståelse, men de var ikke interessert i å høre på det jeg hadde å si, og samtalen ble raskt avsluttet. Etter at de hadde lagt på, fikk jeg øye på en melding som moren til Thea hadde sendt meg en time tidligere. Hun hadde skrevet det samme som politiet nettopp hadde fortalt meg, i tillegg til at de kanskje ville ta kontakt med mine foreldre.

 

De neste timene ble jeg bare liggende i sjokktilstand å skjelve i sengen. Jeg tenkte på hvordan i alle dager noe slikt kunne ha skjedd, og på hvilke konsekvenser det kunne få videre. Ikke minst tenkte jeg på det moren til Thea hadde skrevet, om at mine foreldre kanskje ville bli kontaktet. Jeg var forferdelig redd for hva de ville si når jeg sto opp, dersom de også hadde blitt kontaktet. I tillegg var dette på min fars bursdag. Jeg ble liggende enda en stund, men til slutt kunne jeg ikke utsette det lenger. Tiden det tok å bevege seg fra soverommet til stuen, må ha vært de lengste sekundene i mitt liv, og det fløy tusenvis av tanker gjennom hodet mitt om hva jeg ville bli møtt med. Jeg kom frem til stuen, så min far som satt der, fikk frem et kort "Gratulerer med dagen" og bare ventet på hva han ville si. Men det kom ingen reaksjon, bare et vanlig "Takk" og ikke noe mer, ingen kritiske spørsmål, ikke noe sinne, ingenting mer. Jeg kunne overhodet ikke forstå det, hvorfor sa de ingenting? Ville de bare holde meg på pinebenken en stund først? Det var en tåpelig tanke, men jeg var fullstendig ute av stand til å tenke klart. Jeg fikk bare se hva som skjedde videre og begynte så smått å lage meg frokost, men matlysten var overhodet ikke til stede.  

 

Om kvelden samme dag fikk jeg en telefon fra Linn. Hun lurte på hva som hadde skjedd og hva som nå ville skje videre. Jeg svarte henne kort og avsluttet med at det var best at jeg ikke hadde noe mer kontakt med henne. Det var tydelig at hun aldri hadde ment at det skulle gå så langt, men når det først var gått så langt som det hadde gjort, så ville hun ikke fortelle Thea eller noen andre om hva som egentlig hadde skjedd, i frykt for hva foreldrene hennes ville si om de fikk vite om hennes rolle i det. På dette tidspunktet hadde jeg begynt å innse at foreldrene mine faktisk ikke hadde blitt kontaktet og dermed ikke visste noe om hva som hadde skjedd. Dette var jeg i utgangspunktet glad for, fordi jeg vet at de ville tatt det svært tungt, og samtidig slapp jeg å få kritiske spørsmål om hva som hadde skjedd. Samtidig var det forferdelig ensomt å være den eneste som visste hva som hadde skjedd, uten mulighet til å fortelle det til noen, og mest av alt uten muligheten til å fortelle sannheten til Thea og moren hennes. Denne ensomheten gikk veldig hardt inn på meg, og de neste dagene var sterkt preget av angst, depresjon, paranoiditet, lite søvn, dårlig matlyst og forferdelig mange negative tanker. Alt virket fullstendig håpløst og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Mest av alt skulle jeg ønske at det var noen jeg kunne snakke med, men jeg var overbevist om at alle bare ville misforstå og tenke det samme som Thea hadde gjort om meg. Derfor valgte jeg i stedet å holde det for meg selv og jeg følte at jeg bare måtte forsone meg med tanken på at det var ingenting jeg kunne gjøre.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

misforstaaelsen

misforstaaelsen

0, Sel

På denne bloggen forteller jeg om en dramatisk og personlig hendelse som skjedde for noen år siden. Alle opplysninger om navn på personer er fiktive av respekt for de involverte, men alle beskrivelser av hendelsen er reelle. Jeg er interessert i å høre dine tanker rundt det som hendte meg. Her er det selvsagt lov med ulike meninger, og alle seriøse kommentarer og innspill blir besvart.

Kategorier

Arkiv

hits