Vanskeligheten med å bli kvitt de negative minnene

Det er over to år siden det som skjedde, men fremdeles sitter jeg med detaljerte minner fra det jeg opplevde og jeg kjenner fremdeles igjen den vonde følelsen som har preget meg i tiden etterpå. Jeg prøver å ikke tenke på det og føler at jeg etter hvert har blitt flinkere til å unngå de vonde tankene, men de ligger der fremdeles og dukker opp igjen med jevne mellomrom. Men det er ikke bare tankene og følelsene som fremdeles er der. Den konkrete informasjonen om hva som skjedde, ligger der også fremdeles. Loggene fra samtalene vi hadde, meldingene som ble sendt og meldingene jeg aldri fikk sendt. Jeg klarer ikke å kvitte meg med det. Jeg har mange ganger tenkt at det bare er dumt å ha det liggende som en påminnelse om det som skjedde, men likevel ligger det der fremdeles.

 

Jeg har spurt meg selv mange ganger: Hvorfor har jeg det fremdeles? I forsøket på å finne et svar, har jeg kommet frem til noen grunner som kanskje kan forklare det nærmere: Den første tiden etter det som skjedde, prøvde jeg å finne en forklaring på hvordan i all verden noe slikt kunne skje. I den sammenheng hadde jeg et håp om at loggene og meldingene kunne hjelpe meg å forstå ved at jeg kunne se hva som hadde blitt sagt, og deretter kanskje kunne forklare hvorfor konsekvensene ble så dramatiske. Dette skulle vise seg å bli vanskelig. Ikke bare var det vanskelig å se igjen hvordan jeg hadde blitt totalt overkjørt av Linn, men håpløsheten ble også større ved at jeg fremdeles ikke kunne forstå hvordan det kunne ha gått så langt som det gjorde.  

 

Det eneste som virket klart for meg, var at jeg så fort som mulig måtte prøve å forklare Thea hva som faktisk hadde skjedd. Problemet var bare at dette var en mulighet jeg ikke hadde, jeg kunne jo ikke kontakte henne. Om jeg likevel kunne finne en måte å ordne dette på, tenkte jeg at loggene og meldingene ville være til hjelp for å kunne vise hva som hadde blitt sagt og hva som faktisk skjedde, og derfor valgte jeg å ta vare på dem en stund til. Men utfordringen med å få forklart Thea hva som faktisk skjedde, viste seg dessverre å være enda større enn jeg fryktet. Jeg kunne ikke kontakte henne selv, og jeg fryktet at det å prøve å få andre til å snakke med henne, ville bli sett på som en indirekte kontakt med henne selv. Jeg vegret meg derfor lenge for å prøve dette, men det var mitt eneste håp. Dessverre var det bare én person på dette tidspunktet som visste hva som faktisk hadde skjedd og derfor i teorien kunne ha forklart det for Thea. Denne personen var Linn. Men forsøket på å få henne til å fortelle at det hele hadde vært en spøk fra hennes side, var fullstendig nytteløst. Hun var altfor bekymret for hva foreldrene hennes ville si om de fikk vite hva hun hadde spøkt med, og ikke minst om de fikk vite hva spøken hadde ført til. Forsøket på å få henne til å snakke med Thea, hadde også en annen ulempe som jeg ikke hadde sett for meg. Nå visste nemlig Linn at jeg ønsket å forklare hva som faktisk hadde skjedd og dermed avsløre spøken hennes, noe som førte til at hun satte i gang en omfattende ryktespredning for å hindre at jeg kunne fortelle andre i hennes omgangskrets om det hun hadde gjort. Dette var noe jeg selvsagt aldri hadde vurdert å gjøre, siden de uansett ikke ville ha visst hva som faktisk hadde skjedd og dermed ikke ville hatt noen forutsetning for å høre på meg fremfor Linn, og jeg hadde derfor heller aldri tenkt tanken på at Linn kunne komme til å starte en slik ryktespredning. Dette resulterte i enda en ny påkjenning og i en periode etterpå opplevde jeg å motta tulletelefoner med til dels grovt innhold fra de Linn hadde snakket med. De vonde minnene ble naturlig nok ikke lettere å bli kvitt etter dette. Dessverre stoppet det heller ikke der, noe jeg vil fortelle mer om i neste innlegg. 

2 kommentarer

Shh

14.02.2013 kl.21:07

Vi alle har vært borti negative hendelser vi ikke kommer til å glemme. Jeg selv har opplevd mange negative ting, noe sitter igjen detaljert - andre ting er så og si nesten glemt (og er nesten til å le av nå flere år etter, ettersom at det var ingenting å bry seg om i hovedsak). Det er alt fra kjærester jeg har/hatt, venner osv.

Jeg har selv vært i en del konflikter med andre, jeg har mistet noen av beste venner pga unødvendige ting. Ting som ikke hadde noe med vennskapet å gjøre - ettersom at det har skjedd, og noen av de beste vennene mine valgte å gå fra meg, kunne jeg ikke gjøre stort. Jeg fikk aldri forklart meg, og ikke var det sjangs til å prøve å forklare det heller - det var bare dritt tilbake og de hadde bestemt seg for sitt ståsted. En står der "alene", alt blir annerledes, de som virkelig er venner støtter deg og det er da du innser hvem som faktisk betyr noe. Jeg har på et vis alltid klart meg, selv om jeg er den personen som stenger ting inne i meg - det er liksom ikke alt som er like greit å få ut... Er det noe som har skjedd som gjør virkelig vondt så sletter jeg som regel det meste som meldinger, la være å gå på facebookprofilen deres og lignende. F.eks kom jeg over min tidligere ex ved å NEKTE meg selv å gå på profilen hans, sende meldinger, kom tankene om det fine vi hadde - har jeg faktisk noen ganger for meg selv ristet på hodet, lugget meg selv i håret og tenkt "nei nei NEI! dette er det ikke vits i å bruke energi på, dette forholdet og vennskapet er over og ut, han vil ikke ha noe med meg å gjøre - så da er det lite jeg kan gjøre også". Jeg har slettet bilder (eller gjemt de bort) og rett og slett la den vanskelige tiden komme og få meg selv til å forstå at dette forholdet eller vennskapet er det over og ut med - det er ikke stort jeg kan gjøre, uansett hva jeg sier. Det er dessverre slik ting er i blant.

Jeg kan tenke tilbake på de fine minnene jeg har hatt med andre (som jeg ikke har kontakt med eller lite kontakt med), så klart kommer de negative tingene opp i tankene. Men en må bare ta byrden og la seg selv komme over det. Ikke stopp opp og vær redd for at denne tunge byrden skal komme, det gjør det bare verre å ikke la den få komme. Kroppen tar det til seg og hverdagen blir så mye vanskeligere. Har jeg klart å kommet over vanskelige ting, så klarer i hvert fall du det! Jeg må bare si det at jeg har det veldig bra nå når jeg har kommet meg over det. Greit, det var veldig tungt i starten - men vi klarer som regel å komme oss over det.

misforstaaelsen

14.02.2013 kl.22:10

Shh: Tusen takk for at du tar deg tid til å skrive så kloke ord! :) Jeg kjenner meg veldig igjen i det du sier og du beskriver det veldig godt :) Det er en lang prosess å komme over det negative som har skjedd, men jeg er fast bestemt på å klare det. Jeg må bare prøve å ha rett fokus og ta tiden til hjelp, så kommer det forhåpentligvis en dag der jeg endelig kan legge det bak meg for godt :).

Skriv en ny kommentar

misforstaaelsen

misforstaaelsen

0, Sel

På denne bloggen forteller jeg om en dramatisk og personlig hendelse som skjedde for noen år siden. Alle opplysninger om navn på personer er fiktive av respekt for de involverte, men alle beskrivelser av hendelsen er reelle. Jeg er interessert i å høre dine tanker rundt det som hendte meg. Her er det selvsagt lov med ulike meninger, og alle seriøse kommentarer og innspill blir besvart.

Kategorier

Arkiv

hits